Måsøy gjennom 100 år (artikkel)

Artikkel om utviklingen i Måsøy kommune de siste hundre år. Se bilder fra "gamle dager". Skrevet av Bernt Jacobsen, museumsbestyrer.
Etter en lang nedgangsperiode i kyst-Finnmark på om lag 250 år, fra år 1600 til omtrent midt på 1800-tallet, begynte en mengde mennesker å strømme til fiskeværene i Finnmark. På grunn av befolkningsstørrelsen overgikk ressursgrunnlaget kom mange i sør-Norge i den situasjonen at de måtte emigrere. De fleste flytta til nord-Amerika. Dit reiste om lag 750000 mellom 1830 og 1920. Men, mange kom nordover til oss. Her var det god plass og her fikk de nærmest jordstykker gratis. Fiskeinnsigene var gode og det var nettopp i disse årene at ytterkysten i våre områder erfarte en vekstperiode.

Befolkningstall i Måsøy 1900 - 2000
År 1900:                     1781
År 1910:                     2067
År 1920:                     2244
År 1930:                     2433
År 1946:                     2576
År 1950:                     2826
År 1960:                     3166
År 1980:                     2631
År 1990:                     1839
År 1999/2000:            1497

havoysund  1950

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Havøysund omkring 1950. Fiskeflåten i havna. Øytun øverst til venstre.

I et hundreårsperspektiv har befolkningstallet blitt redusert med 16%. Men ser vi på utviklinga fra år 1900 til 1960 oppdager vi en jevn økning i befolkningsmengden. Stigningen var på 78%. Nedgangstiden begynte omkring 1970. Fra da av har tilbakegang vært det vanlige. I 1963 blei Selkopp overført til Kvalsund kommune og i 1984 gikk Gjesvær over til Nordkapp. Trenden ville likevel vært den samme om de to stedene fortsatt tilhørte Måsøy.
Et kjennetegn er endringa i bosettingsstrukturen. Før, og like etter krigen bodde folk langt mer desentralisert enn nå for tiden. Husholdene var langt større, fra 5 til 10 personer i husholdet var slett ikke uvanlig. Om vi sammenligner antall hushold i dag med 1950/60-åra oppdager vi at bygningsmassen i for eksempel Havøysund er betydelig større enn på 1960-tallet, men befolkningstallet er i samme periode blitt redusert med om lag 54%. Det betyr sjølsagt at hver enkelt av oss har fått betydelig bedre plass. I dag er en, to og tre i husholdet alminnelig.
Svært mange småplasser har blitt folketomme etter krigen,og spesielt fra 1950 og 60 -åra.
For å nevne noen:
Bakfjord, Latøy, Bustad, Finnes, Mafjord, Vikran, Gåsnes, Sandvikvær, Svartvik, Kobbefjord. Mange flere kunne vært nevnt.
Små fiskevær, om de fleste,  hadde gjerne et fiskemottak og en handelsmann som bidro til å opprettholde lokal drift og bosetting. Men, når mange av dem enten la ned drifta, eller gikk konkurs, var det  som oftest kroken på døra for hele lokalsamfunnet. Ekesmpel på slike handelsmenn/kjøpmenn kan være Berg i Sandvikvær, Giæver i Svartvik, Gran i Mafjordhamn.

Økonomi 
Økonomien i Måsøy som andre steder, er lagt om fra den typiske kombinasjonsdrifta fiske og februk til spesialisert fiske. Inntil midten av 1960-åra var februket helt alminnelig, folk hadde sauer, geiter, kyr, noen okser og hester. Fiskebruket var den sentale institusjonen i fiskeværet. Her la man vekt på rotasjonsøkonomien; det vil si at folk fra bygda i perioder blei kalt inn til arbeide når det var store fiskemengder som skulle behandles, Til vanlig hadde bare et fåtall fast arbeide på fiskebruket, og da gjerne nære slektninger og inngifte til fiskekjøperen. Kvinnene var fiskeværenes alroundere: Kystkvinnene var ikke hjemmeværende, som vi så ofte får høre og lese i historiebøkene. Det har bare gyldighet i byer der en middelklasse som hadde ektemenn som hadde fast arbeide. Kystkvinnene, fra nord til sør, var allstedeværende fordi økonomien var organisert sånn; hun måtte være i fjøset for å stelle, mate og melke dyra, hun var i egnebua i vinter- og vårsesongen, hun var på fiskebruket under sesongfisket. Når slotteånna kom var hun på jordet for å rake og henge høy på hesja. I tillegg hadde hun det meste av ansvaret med barna, oppdra dem til samfunnsbevisste og moralske mennesker. I tillegg var det hun som tok med barna til 17.mai arrangementer og juletrafest. Hun strikket klær til familien, som votter, gensere, lester og mer.
I 1930-åra samla kvinnene på Ingøy inn økonomiske midler slik at man kunne strekke telefonkabel til Fruholmen fyrstasjon. Det blei en stor lettelse for de som bodde på holmen, mye tryggere følte de seg også.

inga havn

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nordlandsbåter i Ingøy havn omkring 1910.

Sosiale forhold
Koppene,  hadde vært den forferdeligste sykdommen for befolkningen. Dem som blei smitta hadde ikke noe forsvar mot den.
De aller fleste døde. I tillegg var det ikke alltid en like enkel sak for offentligheta å overbevise befolkningen om nytteverdien av kukoppevaksinen, som kom tidlig på 1800-tallet. Religiøse dissenter talte offentligheta midt imot; vaksinasjon var synd mot Guds ord.
Andre sykdommer som smittsom tyfus i forskjellige former var heller ingen lett sak å overvinne. Smitte kunne bre seg i alle retninger;  fulgte gjerne med fiskere som kom langveisfra til Måsøy. Lusa var ansvarlig for spredningen. Bedre hygiene og vask av tøyet løste noe av problemet, men lusa var en plage helt opp til siste verdenskrig.
Feilernæring og lite kunnskaper om vitaminer og mineraler framkalte skjørbuk. Vitamin C hjelper som kjent mot sykdommen. Elendige boforhold var i mange tilfeller direkte årsak til sykdomsbildet. Trange gammer der husdyra og menneskene bodde sammen i hver sin ende.
Måsøy fikk jordmor i 1857 og sykehus i 1864. Sykehuset var likevel ikke permanent og sykehuset blei lagt ned i 1889.
Medisinalberetningene mellom 1905 og 1930 forteller at de hygieniske forholda ble bedre og bedre. Gammene bygdes nå større og lysere. Boliger av trevirke påvises også. Poteten fikk innpass som en del av kostholdet. Dessuten kom det bedre og større båter som mer og mer erstattet de gamle, åpne seilbåtene.

Drikkevannet var over lang tid et særskilt problem. Ikke alle fiskebruk hadde i første omgang en drikkevannskilde; spesielt fiskere som kom langveisfra fikk føle dette. Omkring år 1900 begynte fiskekjøperen å bygge vannbrønner til anlegget. Kvaliteten på vannet blei mye bedre.   Lokale myndigheter som fylke og kommune bidro med økonomiske midler. Husholdningene hadde som oftest vannbrønn på eiendommen, ja ofte to; en til husfolket og en av litt dårligere kvalitet, til husdyra. Private brønner var heller ingen sjeldenhet på 1960-tallet. Etter den tid har kommunale vannverk vært det mest alminnelige.  
Kvinnene i Måsøy kommune dreiv i stor grad med veldedighets- og sosialt arbeid. Redningsforeninger, helselagsforeninger og sanitetsforeninger var i stor grad organisert av kvinner før det offentlige kom på banen.
Kampen mot tuberkulosen stod sentralt. Flere mottok økonomiske bidrag fra helselagene fordi mange levde under fattigdomsgrensen, i alle fall for en periode. Det kunne dreie seg om alminnelig utstyr til husholdningen som tepper, undertøy og øvrig klesplagg. De strikket og sydde og ga julepakker til barn om nøden var stor i familien.

boliggamme

 

 

 

 

 

 

 

 

Boliggamme fra rundt 1900.

Helselagene ga også økonomiske bidrag til kreftsaken. Allerede før 1920 blei det første helselaget danna; Måsøy Sykepleieforening så dagens lys i 1917. Så fulgte etablering av mange lokallag omkring i kommunen. I 1957 var det fire helselag i Havøysund, Svartvik , Ryggefjord og Måsøy, Gåsnes, Gjesvær var det helselag. Andre benyttet seg av sanitetsnavnet som ;Tufjord Sanitetsforening, Snefjord Sanitetsforening, Sandvikvær sanitetsforening og Gunnarnes Sanitetsforening, hadde også helselag. Sykestuebrakka i Havøysund kom idrift med hjelp av innsatsen til sanitetskvinnene. De sørget for diverse utstyr og de hadde ansvaret for drifta. Da kommunen overtok vedlikeholdsansvaret for den nye sykestua i 1956 stod sykepleierforeninga ennå for selve drifta.
Helselagene i kommunen fikk gaver fra private og bedrifter. I 1957 ga Havøysund Fiskarsamvirkelag 2500,- kroner, Fra Ingøy ved Olav Andersen kom det inn 205.- kroner. Anonyme givere i Havøysund ga 526,- kroner. Helselagene sjøl samla det året inn kr. 5240, kroner.
I 1963 blei formann i Måsøy Sykepleieforening, Inga Jacobsen, tildelt Nasjonalforeningen for Folkehelsen hedersmerke i gull.
Berthe Mathisen fra Havøysund stod i fremste rekke som forkjemper for redningssaka, men også mange andre personer av begge kjønn, men for det meste kvinner, arbeidet aktivt for å skaffe økonomiske midler til redningssaken. Gjesvær var først ute i Måsøy. I 1939 fikk Gjesvær krets redningsselskapets diplom. I forbindelse med 50-års jubileet fikk Havøygaveln redningsforenings diplom for sitt virke for redningssaka.

Tuberkulosen hadde beste tider i trange og overbefolkede hus. Omkring 1920 forteller medisinalberetningene nettopp dette.
En familie i Vikran på Ingøy blei ramma av eksantematisktyfus og fire personer døde. Ennå bodde noen familier i gamme der husdyra også holdt til; bare ei dør, eller knapt nok det, var mellom. Men, man meinte nå at skoleinternatenes komme hadde forbedra forholda; skolenes innflytelse merket man godt med hensyn til både personlig reinslighet, oppførsel og språk.
Gjennom 1900-tallet har både bolig, helse og matforsyning stadig blitt bedre. Opplysningskampanjer, mer utdanning, bedre hygiene og innsatsen til frivillige lag og foreninger har alle bidratt til vår tids helsevesen. Dessuten har staten involvert seg mer og mer på alle nevnte områder. Kampen mot tuberkulosen var lenge det viktigste av alt; og til langt ut på 1960-tallet kom skjermbildebåten til de aller minste fiskevær. Vi har endatil fått tannhelsetjeneste i skolen.
Et lite kuttsår i fingeren, en rygg som verket, et giktbein, litt tannpine og andre plager som vi bare betrakter som småting og som vi går til legen med, var engang i den nære fortid til sammen et svært problem for folk; alt det nevnte reduserte livskvaliteten så mye at hverdagen kunne føles som et slit. Vår tids høye levealder er et resultat av at mange har engasjert seg, forskning ligger bak og det offentliges stadig sterkere deltakelse i samfunnsutviklinga. Dessuten har den enkelte borgers som et resultat av dette igjen økt sine kunnskaper om ernæring, hygiene og boligstandard.

Fiske-fangst
Fembøring og åttring var de mest alminnelige båttypene til langt opp i 1930-åra. Det var flere fiskere på hver småbåt. Helt til siste krig brukte fiskerne bare en angel på juksa. Like etter krigen kom juksahjulet på markedet og man kunne nå bruke opptil 10 til 12 angler pr. snøre. Juksamaskinen blei introdusert midt på 1960-tallet.
Enmannssjarken blei dermed typisk; hver sjark benytter nå en, to og tre juksamaskiner.
Motoren kom på market i de første tiårene av 1900-tallet. Det var likevel en stor investering så mange fortsatte ennå ei stund med de gamle båtene. Seil og årer blei altså erstatta med motor. I tillegg blei båten bygd større og langt sterkere i konstruksjonen. Det vil si at fiskerne kunne drive fiske gjennom hele året. Man begynte med helårsfiske i 1930-40-åra. Notfiske slo etter hvert gjennom. Kraftblokk og moderne utstyr har bidratt til et effektivisert fiske. Når vi kommer til 1960-åra finner vi en enormt differesnisert fiskeflåte som spenner fra småsjarker til store loddesnurpere. En utvikling som har gitt for eksempel Havøysund et navn langt utenfor kommunens grenser.
Fiskerne fra Ingøy og Rolvsøy har ingen nottradisjoner, her var de eksperter med line og garnfiske, mens det var fiskere fra spesielt Havøysund som framfor alt blei flinke med not som fiskeredskap.

johnsenbruket

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Johnsenbruket i Rolvsøyhavn.

Handelsborgere/væreiere
Det gamle monopolsystemet blei avvikla i 1789 og Finnmark fikk sitt eget handelsborgerskap. Handelsborgerne langs finnmarkkysten på den tiden var mektige og de hadde ofte nære slektskapsbånd. De giftet seg gjerne inn i hverandre familier. På den måten fikk de erfaringer av hverandre og de samla samtidig opp kapital. Gjestgivere og handelsfolk var dessuten ressurspersoner i lokalsamfunnet, i kommunen og fylket. Som prester og lensmenn hadde de innflytelse på grunn av sine ferdigheter og kunnskaper. Vel bestemte de fiskeprisene, men ikke sjelden ga de befolkningen en hjelpende hånd om det var nødvendig. Med dem fulgte liv og røre i fiskeværene. Mange personer fikk et levebrød og arbeid i væreiernes bedrifter. Kvinner hadde arbeid som tjenerinner i husholdet, lage mat, vaske og gå i fjøset De var dessuten telefondamer.  Mannfolka arbeidet på fiskebruket eller hva som væreieren bestemte. Butikkbetjenter hadde litt høyere status. Det var den tidas sosialisering til arbeidslivet. Egenskaper som kom godt med når man sjøl engang skulle stifte familie.
Den første ordføreren i Måsøy, Hans Sommer Ulich, drev handel i Havøysund til omtrent midt på 1850-tallet. Han var en ivrig og aktiv samfunnsbygger. Ulich satte i gang med bygginga av den første veien i Havøsyund, dagens strandgate (burde kanskje heller bære navnet Ulichs vei). Han prøvde å få større frakbåter innom stedet for å få eksportert varene sine, som tran og fiskeprodukter ut på markedet, dog uten å lykkes. Han døde som en fattig mann.

Kjente handelsborgere i Måsøy er William Dahl Ulich på Inga, Monsaas i Finnes, Buch på Måsøy og på Hjelmsøy, Rasch i Havøysund.  Nessekongene fikk økonomiske problemer i 1920-åra. En ny tids politikk fulgte med Arbeiderpartiet, dessuten kom Råfiskloven i 1930-åra som garanterte fiskerne minstepriser.  Samtidig sviktet marked i noen grad. Fiskerne organiserte seg i lokale fiskarlag, spesielt fra 1930-åra. Tufjord Fiskarlag blei for eksempel etablert i 1937. Fiskarlagene var ikke bare opptatte av fiskeprisene, men i alle saker som dreide seg i fiskeværets utvikling, det kunne være å forbedre innseilinga til kaia ved å sprenge bort berg og knauser der. De svarte på saker fra andre fiskarlag og spesielt kommenterte de og tok stilling til spørsmål som kom fra fylkesorganisasjon, Finnmark Fiskarlag.
Den alminnelige mann greide gjennom organisering og politisk kamp å få gjennomslag som samfunnsaktører. Embetsmenn og handelsfolk hadde tradisjonelt hatt posisjonen som ordførere inntil 1920-åra. Johannes Olsen var den første fiskeren som blei valgt som ordfører i Måsøy. Men ikke uten komplikasjoner. Noen kloke hoder fant ut og bestemte at Johannes ikke kunne fungere som ordfører med den begrunnelsen at han var fisker. De bestemte derfor at bestyrer Gjertsen ved Øytun Ungdomsskole skulle være ordfører. Men, fylkesmannen nekta å godkjenne forslaget. Johannes Olsen blei deretter rettsmessig  den riktige ordfører i Måsøy.
Væreierne hadde røttene sine i det gamle standssamfunnet. De bevega seg  deretter over i klassesamfunnet (fra ca.1880) og ramla til sist sammen med innføringa av det sosialdemokratiske ordenssamfunnet. Nettopp i 1930-åra gikk nessekongene konkurs.

torvarbeid

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Torvarbeid pågår på Ingøy.

Kommunikasjoner
Jektetrafikken vedvarte helt til langt ut på 1800-tallet. Den frakta var sjølsagt ikke beregna på passasjertrafikk, sjøl om en og annen fikk skyss ved leilighet. Post hadde den ofte med.
I 1886 blei det regelmessige forbindelse med dampskip til Hammerfest. Derfra måtte folk ordne med skyss til øyene i Måsøy. I 1870-åra begynte D/S "Nor" å anløpe Rolvsøy og Ingøy hver 14.dag om sommeren. Først etter 1900 fikk man organisert fast båtforbindelse mellom kommunene i fylket
Når dampbåten kom på markedet i andre del av 1800-tallet blei også forbindelseslinjene mellom landsdelene også forbedra. Hurtigrutene trafikkerte kystruten og etter krigen fikk de fleste anløpsstedene daglige anløp, både på nord og sør. I 1913 gikk postbåten bare en gang for uka, en gang øst og så retur. Båten gikk fra Hammerfest om lørdag, anløp sørøy-måsøy- og nordkappværene før den til sist anløpe endepunket, Mehamn. Deretter var det samme sjøruta tilbake. Først på torsdag var lokalbåten tilbake i Hammerfest.
 FFR (Finnmark fylkesrederi) blei danna under et ekstraordinært amtsting i Alta den 14.juli 1915. Det var ordførerne i Finnmarkskommunene som stod bak organsieringa. Fra Måsøy deltok ordfører Willian Dahl Ulich.
Ingen enkel sak å trafikkere den værharde kysten.
I timevis kunne lokalbåten ligge og venta på et lite opphold i været slik at de kunne smette inn leia. Beskjed ga de over Fiskeribølgen på radio. Ikke alle småvær hadde kai; postbåten ankra da opp på leia og handelsmannen kom til båten med ekspedisjonspramm. Etter hvert blei det bygd solide kaier som postbåten kunne legge til.
En reise fra Ingøy gjennom indre strøk til Hammerfest tok så lang tid som omkring 17 timer.
Da postbåtene kom i regelmessig drift langs kysten var klassesamfunnet ennå en realitet, om enn i sin sluttfase. Vanlige folk, handelsfolk med fruer, embetsmenn og andre viktige personer reiste på forskjellige klasser. Systemet med klassedeling om bord vedvarte helt til begynnelsen av 1960-tallet. På gammellokalene var det 1. og 2.klasse. På grunn av den lange reisetiden tilbød selskapet lugarer. Dessuten serverte de varm mat som for eksempel middag.
Man kan først prate om moderne tider på 1970-80-tallet på dette området da hurtigbåtene kom.

Telegraf og telefon 
Statens oppgaver gjennom det meste av 1800-tallet var ikke mange. Ikke desto mindre var "nattvekterstaten" en viktig start i det offentliges inntreden som samfunnsbygger. Krigsskolen var den eneste utdanningsinstitusjonen i Norge som ga en praktisk utdanning helt til sivilinginørutdanningen kom i gang på slutten av 1800-tallet. Offiserskorpset hadde derfor en mangfoldig utdanning og de måtte gjennomføre alle mulige oppdrag som et statsterritorium  og en nasjon krevde. Gjennom 1800-tallet ble sjøveien mellom nord og sør gjort mer farbar. Målig av havdybder, nedtegnelser av skjær og holmer i farvannet, bygging av mer gangbare havner, fyrtårn reiste seg langs kysten. Fruholmen fyrstasjon blei etablert i 1860-åra. Telegrafens komme bidro til at isolasjonen blei brutt. Handelsfolk og næringsaktører for øvrig kunne nå stå i forbindelse med sine kontakter, marked og priser kunne nå undersøkes langt raskere enn noen gang før.
Vi har faktisk et kulturminne fra den tida telegrafen kom i siste del av 1800-tallet. Kobbefjordhytta er vernet og Historielaget har fått tildelt ansvaret for å vedlikeholde den. Televerket strakk linjer mellom bosteder, under vann til øyene og snart hadde de mest grisgrendte strøk forbindelse med omverdenen. Verden var mer globalisert. Den første trådløse telegrafstasjonen kom i 1911 da Ingøy radio på Gåsnes kom i drift. Amerikanerne hadde interesser i kullforekomster på Svalbard og Ingøy radio var avgjørende for forbindelsen med USA.
Telefonen kom til våre områder tidlig på 1900-tallet. Telefonstasjonene lå ofte i væreiernes bolig. Kvinner fikk opplæring som telefonistinner. Det tok mange år før telefonen blei alminnelig. Først etter krigen fikk allmuen telefon.
Det var ingen enkel sak og bygge ut telefonnettet i landet. Stolper måtte festes; linjer skulle strekkes over fjell, gjennom bygder og over havstykker. Enda mer av sånt arbeide da elektrisk strøm kom. Fra først av leverte fiskebruk og skoler strøm til fiskeværene. Om kvelden tok de strømmen. Noen steder hadde eget kraftverk, som i Havøysund.
Havøysund Kraftverk var i drift fra 1946 til 1956. Da begynte Repvåg Kraftlag med strømleveranser.

Bygging av veier - kjøretøy
Bygging av veier har alltid opptatt menneskene, uansett kulturer og tidsepoker. Et kommunikasjonsnett var viktig for makthaverne som de var for handelsfolk.
Mange arbeidere hadde lange avstander å gå for å komme til fiskebruket de arbeidet på. Barn skulle gå til skole. Folk skulle reise med lokalbåten. Varer og produkter skulle fraktes og mottas. De gamle velbrukte fotstiene var ikke lenger hensiktsmessig: Bygging av veier kom på dagsorden.
Ordfører Hans Sommer Ulich planla og fikk satt ut i praksis Strandveien i Havøysund omkring 1850. Veiforbindelsen mellom Gunnarnes og  Tufjord blei etablert i 1930-åra, først som grusvei og på 1970-tallet som vei av asfalt. Hejlmsøy har bar kortere veistrekinger som i Sandvikvær og i Russesand og Svartvik. Alle veistykkene var i først omgang bare meint som fot og gangstier og for bruk av hestekjerre. Deretter blei veiene gjort  i bedre stand slik vi kjenner dem i dag.
I 1890-årene oppretta man veiforbindelse mellom Keila og Akkarfjord/Spellet. En mengde fiskere, deriblant fremmedfiskere, krevde veien bygd, fylke og stat bidro med midler og veien, en flott natursti, i vanskelig terreng, fint murt opp med stein, stod ferdig to år seinere. En likedann veiforbindelse blei samtidig bygd mellom Inga og Finnes, sikksakkveien med flott rekkverk, over Skaret som vi alle kjenner til, bygd med håndkraft, hest og kjerre. Omkring 1910 begynte veistrekningen mellom Inga og Gåsnes å ta form. Veien på selve Inga var i såpass stand at det man kom seg fram med hest og trillebår. Mange fikk arbeide som veislusker. Hesten var i første omgang trekkraft. Som veitrommel benyttet de en stor sylinder fylt med vann. Trommelen hadde mange små hull omkring, slik at veien fikk den nødvendige fuktighet i samme operasjon. Vann fylte de ganske enkelt i et eller annet vannhull underveis.

På 1930-tallet begynte arbeidet ved legging av veier for alvor for å forbinde de mange fiskeværene på Ingøy. Like før krigen var strekningen fra Finnes til Mafjord ferdig planert. Vi kan se den flotte buede brua som er konstruert i naturstein, i Østerbotn. I slutten av 1950 åra blei overgangen forsterket. Mase sprengstoff gikk med. Alt det øvrige arbeide foregikk med hakke, spett, slegge og krafs. Først sprenge med dynamitt og deretter lage vei. Like før krigen braut ut nådde de Mafjord. Først etter krigen startet arbeidet med grusinga av veistrekningen. Ingøy har så lang veiforbindelse fordi det var fire fiskebruk der. I dag kan vi vandre på veiene som strekker seg langs strandsonen og se på sporene etter gamle dager. Turterrenget er helt spesielt, målt i alle sammenhenger.
Da krevde det veinettet som går gjennom indre strøk nøye og langvarig planlegging. Veien fra Kokelv til Havøysund blei bygd etappevis og var svært avhengig av offentlige midler. I 1988 åpnet kong Olav offisielt veinettet.
Det var bare en eneste bil i Havøysund før krigen. Skolen hadde en lastebil. I 1961 oppheva regjeringa restriksjonen på bilsalget og det blei frislepp. 1960-åra var likevel nærmest bilfri, men de som hadde kjøpt bil kjørte som oftest til Sverige på ferie. Først på 1970-tallet blei bilen allmannseie.

Skoler
Skolen har sin opprinnelse i konfirmasjonen fra 1736. Etter hvert har den innholdsmessig fjerna seg mer og mer fra sin opprinnelse; kristendom og katekismus er ikke lenger det sentrale i skolen. Etter at regjeringen Sverdrup åpnet skolen for barn fra allmuen har praktiske fag som regning, skriving, lesing , historie, geografi og mye annet kommet inn i skolen og omformet det opprinnelige. I nyere tid har kulturfag også vært en del av undervisningsopplegget.

På 1800-tallet var omgangsskolen det mest alminnelige. Elevene gikk noen uker på skole og de var noen uker hjemme. Foreldrene var ikke alltid like interessert i skolen som bare tok barna bort fra hjemmet der det var nok av arbeidsoppgaver. I 1860-åra introduserte regjeringa en lov som sa at alle kommuner skulle ha minst en fastskole. Ei tid i 1860-åra var det fast skole i Havøysund. Læreren var klokker og reiste ofte omkring i kommunen på undervisningsoppdrag. Ikke sjelden underviste de samme lærerne på flere øyer, som for eksempel på Rolsvøy og Ingøy. Skolelokalene var i første omgang elendige og for det meste ikke isolerte. Den siste gammeskolen i Måsøy stod i Kobbefjord. I de første årene av 1900-tallet blei den nedlagt. For å bøte på elendigheta og for i det hele tatt for å få barna til skolen måtte man begynne å tenke i nye baner: skoleinternat kom på dagsorden.
Snefjord og Tufjord fikk internat i 1908 og i 1925.

Likevel; ingen barn trivdes på internatene, tørrmat måtte de ha hjemmefra, det var trangt om plassen, å få undervisning og sove i samme lokale var alminnelig. De som ikke hadde norsk som morsmål erfarte de verste lidelser; fornorskningspolitikken var en offentlig plan som alle skoler, uansett hvor i landet de lå, skulle gjennomføres. Måsøy herredstyre og skolestyre gjennomførte disse tankene så godt som de kunne. Kirken med prestene i spissen, gjorde det samme.
Noe av bakgrunnen for innføringa av allmenn verneplikt i Nord-Norge i 1897 kan dessuten knyttes til fornorskningspolitikken. Finnmarks etniske lappeteppe utgjorde et problem for myndighetene. Mange finske innvandrere i grenseområdene forsterket den "russiske fare" og ettersom Finland var et russisk fyrstedømme hadde man spesielt finlendere i tankene.
På 1900-tallet vokste tallet på barn; det vil si at man trenge å bygge flere skoler, men hvor skulle de plasseres?  På Rolvsøy drøfta man skolespørsmålet over lang tid. Trengte Valfjord, Gunnarnes og Tufjord en skole hver? Resultatet blei at man la ned skolen i Valfjord og bygde nye på Gunnarnes og i Tufjord. Den gamle skolen som opprinnelig hadde stått på Gunnarnes blei flytta til Vikran på Ingøy der den stod til krigen.

gunnarnes

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gunnarnes kirke nederst til venstre. Skolen ser du øverst til venstre.

Nils Gundersen er vel den mest berømte skolelæreren i Måsøy. I 1820/21 underviste han både de norske og de samiske barna i området. Han oversatte endog prost Kildals "melk for børn" samt katekismen til samisk. Gundersen var dessuten lærer ved Trondenes seminar, men han blei avsatt fordi han sjøl var foruten formell lærerutdanning, et krav som nå myndighetene nå satte fram. Ikke desto mindre har Nils fått ettermæle som en spesiell begavelse og det er med sikkerhet mye sannhet i det etterordet.
 I 1950-åra blei Framhaldsskolen introdusert. Ingøy, Måsøy og Havøysund hadde alle Framhaldsskole. Men på grunn av at tallet på elever sank mer og mer måtte alle barna fra distriktene reise til Havøysund for å gjennomføre undervisninga. Her bodde barna hos private mot 1kr,-  pr.dag som foreldrene betalte, resten betalte kommunen. I 1967 la man ned Framhaldsskolen og Ungdomsskolen var det nye. I første omgang hadde ikke Måsøy kommune egne ungdomsskoler så elevene herfra måtte reise til Karlebotn i Nesseby og dessuten til Karasjok. Omkring 1970 fikk Måsøy Ungdomsskole, først bare i Havøysund og seinere i distriktene.

Øytun Folkehøyskole/Ungdomsskole er vår mest kjente skole. Det var Finnemisjonen, indremisjonen og vestlandske indremisjonsselskap som etablerte skolen i Havøysund i 1917. Bygningen blei bygd på i 1934 og stod til tyskerne brente den i 1944. Øytun blei gjenreist og offisielt innvia 20.juli 1952. Skolen var en viktig og trivelig institusjon i bygda og mange personer hadde arbeidet sitt der. 2700 elever studerte ved Øytun i de 50 åra skolen lå i Havøysund. Ettersom det var kristelige foreninger som oppretta Øytun kom skolen til å legge stor vekt på kristne verdier. Skolen bidro til mange aktiviteter i fiskeværet. Sosiale arrangemeneter ved høytidsdager var helt vanlig. Korsang og idrett var sentrale verdier. Skolen hadde eget forballag. Dessuten benyttet andre lag og foreninger skolen til sine tilstelninger. Helselaget i Havøysund benyttet for eksempel underholdningssalen til sine revyer.

Likevel; til tross for alle fine festtaler fra eierne og ansatte ved skolen i Havøysund; eierne og personalet hadde over lang tid planer om å legge skolen til indre strøk. I 1967 blei Øytun flytta til Alta. Eierforeningen arbeidet over lang tid for å få Måsøy kommune til å overta skolebygningen slik at de snarest mulig kunne starte med å bygge det nye Øytun i Alta. Man argumenterte til Altas fordel, her var det bedre kommunikasjoner, her slapp man lange og mindre trivelige reiser med båt. Dessuten meinte eierne og lærerpersonalet at det nok var enklere å sosialisere ungdom nærmere skolens primærvedrier om man bygde ny skolebygning i Alta. Kystkulturen var så mangt og kan hende vanskelig å trenge gjennom og påvirke i riktig retning. Så bygda man da ny skolebygning i øvre Alta; gjemt bort langt inni skogen. I et slikt landskap er det sjølsagt ingen kystungdom som trives. Måsøy kommune var lenge nølende til forslaget om å overta øytunbygningen. De forsøkte å trenere saka slik at skolen kunne fortsette å være en del av miljøet i fiskeværet. Til sist måtte de likevel gi tapt. Nå var det ingen vei tilbake. Det var et stort tap for Havøysund da skolen blei nedlagt.

En liten sammenligning
Før krigen var arbeidsoppgavene enda flere da folk brukte torv til brensel. I mai/juni begynte folk å skjære torv på myrene. Den beste torva lå lengst nede i jorda. Den skar de i tynne strimler slik at den tørket fort. Deretter stabla de torva; flak på flak reist mot hverandre i hauger slik at regnvannet i minst mulig grad  kom inn. Først om vinteren drog de torva hjem. Bær- og eggsanking var langt mer trengende i den tids økonomiske tilpasning en det vi erfarer i dag.
Myra, hadde svært mange ressurser å by fram. Våtmarka var et viktig område, spesielt før siste krig.
Fra 1960-åra kom pengeøkonomien og forandret en lang tids naturaltilpasning. Folk blei i større grad spesialisert som fiskere og arbeidere. Kreaturdrifta forsvant. Moderne tid brakte med seg mer fritid og man kunne nå konsentrere seg om andre interesser, ikke bare de økonomiske. Stillhetens senka seg over fiskeværen når gårdsdrifta blei fraværende. Rabalderet som var et kjennetegn blei nå erstatta av stillheten. Tida og tidsforbruket blei organisert etter andre prinsipper.
I 1960-åra kom melk med postbåten. Importert i pappkartonger og målt i liter som butikkene solgte til befolkningen. Ikke bare melka kom nå ferdig målt. Varesorter som kaffe, sirup, mel, farin og annet kom nå målt ferdig i pakninger. Før denne tida kom produktene tilsendt handelsmannen  i store og tunge sekker. Han måtte hente varene fra postbåten, bringe dem på land med føringspramma, og deretter drage produktene til butikken. Der blei de først målt og veid i mengder som kunden ønsket. Vi forstår hvor arbeidskrevende og helseskadelig systemet var. Ikke var det løfteapparater som kunne avlaste tyngden heller.

Omkring 1960 hadde alle husholdninger strøm lagt inn til boligene. Nå kunne folk kjøpe elektriske apparater som komfyr, kjøleskap, vaskemaskin og alle de øvrige elektriske apparatene som vi kjenner til. Ettersom matauken for det meste forsvant med nedleggelsen av fedrifta kunne folk nå kjøpe det meste i butikken. Ingen arbeid med slakting, tilvirkning og oppbevaring lenger. Varene kjøpes ferdigbehandla og i målte mengder, deretter; like  i kjøleskap og fryseboks. Den eneste form for matauka er å skjære fisken i passelige skiver, filere den eller råskjære den og henge den til tørk. Copen er vår tids fjøs og matleverandør.
Den enorme mengden av husarbeidet som store familier krevde er nå borte. Klær, som inntil 1960 tok flere dager å vaske er en oppgave for vaskemaskinen. Oppvaskmaskinen ordner med koppvasken. Vi skjønner den enorme forskjellen tidsskillet utgjør; vi kan sitte og se på dagsrevyen mens oppvaskmaskinen vasker haugen av skitne kopper og tallerkener I kjelleren ramler vaskemaskinen samtidig. På kjøkkenet hører vi lyden fra kjøleskapet der matvarene står uten tegn til forråtnelse.

Vi gjesper; det kjennes kjedelig; hva skal vi gjøre nå; lese i ei god bok, høre på musikk, gå i besøk eller spasere en tur?
Så kan man sjølsagt stille spørsmålet om vi er noe lykkeligere i dag enn før? Vel, hadde forfedrene våre mange gjøremål, men de var frie mennesker om enn veldig avhengig av naturens gang. De bestemte tidsbruken sjøl, familien var ofte samlet omkring selve arbeidet, barn fikk opplæring til voksenlivet i lokalsamfunnet. I dag opplever vi i større grad fremmedgjøring; vi må reise langt bort for å utdanne oss, ofte til yrker og posisjoner som vi ikke har tradisjoner i. Vi har ikke mange yrkesrolletradisjoner i våre små miljøer derfor er det nesten umulig å på forhånd å ha kunnskap om hvilke roller vi passer til. Stat og øvrig offentlighet tvinger oss i situasjoner som ingen liker; offentligheta hersker gjennom pengemakta. Et enormt offentlig apparat bidrar samtidig til at den enkelte borger erfarer at tilværelsen er langt trygger enn noen gang før. Ideologiske skille- og retningslinjer er for det meste visket ut. Tanker omkring  sosialisme og liberalisme er nærmest blitt meningsløse; regjering og politiske partier kan like godt være det eine som det andre; folk flest vet ikke lenger hva som ligger i begrepene.
Fritidssamfunnet bringer så mange slags nye problemstillinger med seg. Ingen hadde for eksempel uteplatter utenfor hus og hytter i fiskarbondsamfunnet. Uteplattsamfunnet er et resultat av 1970-åra.
Lørdag og søndag og langhelger er fiskeværene nesten folketomme; veier og broer gjør bevegelsesmulighetene enorme, folk har hytter og campingvogner plassert på innlandet, kysten er ikke sted for avkobling. Her har vi ikke tradisjoner med å bruke naturen som fritidssyssel; kysten har alltid vært synonymt med arbeid.

kveldssol

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kveldssol eldrehjem. Bygget ble brent under krigen og gjenreist i Havøysund.


I de siste årene er det likevel endra seg noe; her bygges det nå anlegg som kan gi befolkningen et tilbud i fritida.
Den verste opplevelsen generasjonene før oss erfarte var krigen, brenninga og evakueringa. Ikke å forstå hvilke situasjoner folk kan komme opp i, og det på grunn av andre. Da ordren om evakueringa og brenninga kom måtte alle forlate hjem og husdyr, noen berget litt med seg, andre ingenting. Inni i huset stod det meste som vanlig, som om eierne bare var en snartur i butikken.Med gardinene hengende langs vinduene som de pleide, stol og bord med duk vitnet om det samme.
Så bare reise fra alt som man hadde strevd med å bygge opp. Den absurde situasjonen at det kommer et fremmed krigerfolk, slår inn vinduer og ber folk komme seg bort så snart som mulig. Her skal alt legges i aske. Så slakte alle husdyrene, pakke og deretter reise. Reise med små sjarker og ikke ha kunnskap om hvor de skulle. Det må ha vært en merkelig situasjon for folk. Etter evakueringa komme tilbake til ruiner, alt i aske. Det må ha vært en utrolig påkjenning for alle sammen. Merkelig er det at ikke alle som bodde og erfarte brenninga og evakueringa i Finnmark har fått tilbud om erstatning.

Vel, noen tanker omkring hundre års historie er nå ved veis ende. Det beste og eneste vi kan gjøre er å lære av det som har skjedd.
Men, det gjelder vel dessuten å forstå hva som skjer, og sjølsagt ha så pass kunnskaper om tidsepoker at man kan sammenligne. Dernest en viss evne til innlevelse.

E-mail this E-mail this Print this
Web levert av CustomPublish AS | Design av mindResin