– Dette er den fineste leiligheta jeg noen gang har hatt, sier 91- åringen og må svelge. Det er torsdag 4. april 2013, dagen for den offisielle åpningen av det nye Havøysund Helsesenter. Resultatet av en utbygging og oppussing som har kostet en allerede tynnslitt kommune langt over budsjettet, hvor kritikken har rast og hvor kommunen nå lover å gjennomgå hva det var som egentlig gikk galt. Hvem det var som sviktet.
For Johannes er det han ser rundt seg resultatet av en kommune som verdsetter sine eldre. I?dag er Johannes rørt over å bli tatt så godt vare på av den kommunen hvor han i mars for 91 år siden kom til verden på Hjelmsøy, som den yngste av fem søsken. Den kommunen hvor han like etter krigen giftet seg med sin Gunvor, fikk fem barn og arbeidet hele sitt yrkesaktive liv.
I dag er han veldig stolt. Stolt av å huske tilbake på tiden hvor han jobbet på båtene. Først på redningsbåten, så i rederiet. Han er stolt av familien sin og av naturen i Måsøy. Over de fjellene hvor han har gått milevis lange turer uten å skade så mye som ei flue.
– Jeg ville aldri jakte, klarte ikke tanken på å skulle drepe. Fuglene skulle heller få leve.
Ikke minst er Johannes stolt over dem som i dag styrer i Måsøy, over dem som har bestemt at kommunens eldre og syke skal ha det så godt som overhodet mulig. Koste hva det koste vil.
– Jeg hadde aldri trodd at vi skulle få det så godt når vi ble gamle. Dette er aldeles ubeskrivelig.
Han har satt rullatoren ved inngangsdøra. Enn så lenge klarer han seg uten støtte den korte avstanden fra det romslige badet og til godstolen ved vinduet. Det er ikke mange årene siden han klarte seg selv hjemme og kjørte egen bil. Det er ikke mange årene sine han på egen hånd kjørte rundt i fylket for å delta på dansegalla. Johannes elsker å danse.
– Se her, sier Johannes og åpner dørene til skaprekka ute ved inngangen i leiligheta.
I det ene skapet henger finskjortene og mørkdressen.
– Du er klar til fest Johannes?
– Ja det kan du stole på.
Så åpner han den nederste skapdøra. Innenfor står det en liten trillekoffert og et par vintersko.
– Denne står klar til bruk dersom jeg blir syk og må fort av gårde til sykehuset i Hammerfest. Og her, sier Johannes og åpner skapet ved siden av. – Her står sommerskoene.
I dag har han finskoene på. Det er nemlig Johannes som sammen med ordføreren skal sørge for den offisielle åpningen av senteret ute i storstua. Her er det dekket på til kaffe med to store kaker med lokk av marsipan og med saftige formkaker fra kjøkkenet.
De spesielt inviterte gjestene har begynt å komme når Johannes og flere andre av husets 14 beboere gjør entre.
Med kakene på vent var det flere fra administrasjonen som skulle holde taler. Teknisk sjef Geir Leite åpnet med å takke spesielt de ansatte og beboerne som i halvannet år holdt ut en byggeperiode i heller kummerlige kår i lokalene til gamle Kveldssol.
– Forsinkelser og overskridelser har også preget prosjektet. Men i dag står helsesenteret her, klart til bruk. At det er blitt så bra som det er kan vi spesielt takke en av senterets ansatte for Stig Mathisen, som har strukket seg mye lenger enn forventet med å følge prosessen og komme med gode og nyttige innspill, sa Leite før han ga nøkkelen hengene i en snor fra en høtt (fiskeklepp) til ordfører Anne Karin Olli (H).
– Veien har vært lang og kronglete. Hele prosjektet har vært mye dyrere enn vi først hadde antatt. For Måsøy er dette et stort løft. Men nå står det altså her, praktbygget som hele kommunen kan være stolt av, sa Olli før hun takket de ansatte og lovte å spandere en middag på hotellet.
Så var det klart for den høytidelige åpningen. I stolen borte ved vinduet hadde Johannes vært klar lenge, med flaggsnora i rødt, hvitt og blått i handa. I andre enden av stua holdt sjefen på helsesenteret Ann Sissel Henriksen til bandet ble ei stram line.
I salen fulgte setterådmann, ambulansesjåfør, andre helsearbeidere og gjester fra administrasjonen spent med på Olli som satte saksa mot snora.
– Herved erklærer jeg nye Havøysund Helsesenter for åpnet, smilte ordføreren med blikket mot en smilende Johannes, mens hun klippet snora i to.
– Du må skrive om hvor prektig og pent dette er, hvisker Johannes noen minutter senere med kake på fat og kaffe i koppen.
– Å bli gammel i dag tåler ikke sammenlikning med hvordan det var før. Da var det ingen spesielle kommunale ordninger for å hjelpe pleietrengende eldre. Da bodde de eldre i hjemmene sine eller hos familie, helt til de døde. Du verden så bra vi har det i dag. Her får vi alt vi trenger. Og bare se deg rundt, hvor lyst og fint alt er. Rene luksushotellet.
Like etter feiringa har helsesenterets egen fast ansatte aktivitør siden 2006, Seija Pekkala, planlagt at Johannes skal begynne å pusse litt på kirka han skal til å bygge. Dokkesenga han nylig er ferdig med ble gitt i gave til barnehagen.
Aktivitøren sørger daglig for at alle husets 14 beboere får ulike aktiviteter tilpasset deres evner og erfaringer. Hun arrangerer også trim, friluftsaktiviteter og turer.
– For enkelte er det nok med adl-trening, det vil si aktiviteter i dagliglivet. Som å være aktivt med i morgenstellet. For andre kan det være meningsfullt å aktivisere gjøremål man før var vant til å gjøre. Damer med demens, som ellers kan ha problemer med å orientere seg, er som regel racere på å stryke duker og å henge opp tøy. Det som er viktig er å oppleve mestring, å føle seg verdsatt og å holde både kropp å hjerne i aktivitet, sier Pekkala.
Verken de ansatte eller beboerne kan få rost henne nok.
– Hun gjør en fantastisk jobb og beboerne elsker henne. De lever både lengre og gladere med Seija som aktivitør, det er jeg sikker på. Jeg fatter ikke hvorfor ikke alle pleie- og sykehjem har egne aktivitører Det burde være noe av det siste en kommune kutter ned på, sier hjelpepleier Gro Mikkelsen (43) som har jobbet ved helsesenteret siden hun var 19.
– Jeg skulle egentlig bare jobbe som vikar sommeren 1981. Planen var å bli brøytesjåfør. Men så ble jeg. Jeg trivdes for godt til å slutte. Her er veldig sosialt med gode kolleger og beboere man blir glad i. Dessuten liker jeg å prate, og det får jeg her, flirer Gro før hun slår opp en ekstra kopp kaffe til Jenny Paulsen (87).
– Ser du Jenny, nå kommer du i avisa. Og se der borte. Der sitter både rådmann og ordfører. Her leker vi ikke fest. Når vi inviterer på kake så gjør vi det på ordentlig, ikke sant?
– Jo da, svarer 87-åringen og smiler pent inn i kameraet.
Mens Johannes gjør seg klar til å pusse kirke, åpnes helsesenteret for publikum som vil se seg rundt.
– Du kan tro vi var nysgjerrige, for vi har jo hørt så mye om det. Det prates, også om overskridelser og sånt. Men det ble fint her. Og så gjorde det godt med en kopp kaffe og gode kaker, sier Bjørg Johansen fra Havøysund. Hun har tatt turen til det nyåpnede helsesenteret sammen med to venninner for å se.
Det er mange som har tatt turen. Storstua fylles med folk fra stedet. Og noen fra øyene utenfor.
– Vi er her for å reservere plass, spøker brødrene Egil Arnfinn (47) og Oddvar (46) Fagerhaug fra Måsøya. Fiskerne ligger med sjarken ved ei flytebrygge like nedenfor senteret og skal snart ta turen hjem til øya igjen.
– Vi har vært med fisk på bruket. Det er vi daglig. Det er for tiden kul på havet av bare fisk, blunker Oddvar.
Men før de tar kveld denne torsdagen, vil de se hvordan kommunens nye helsesenter er blitt.
– Foreldrene våre er fortsatt spreke. Men de er begge over 80, så det er en mulighet for at de en dag må flytte hit til senteret i Havøysund. Så da må vi inspisere først. At det er bra nok her, smiler brødrene før de spaserer bortover gangen med hendene i lomma.
Et par timer seinere, nede på kjøkkenet i underetasjen puster kokk og to assistenter ut etter den store dagen.
– Jeg tror nok arrangementet var vellykket. Nå har vi også servert middag til alle beboerne pluss de som skal ha mat kjørt ut i bygda. Til sammen 46 porsjoner, sier kokk og fagleder Gerd-Helene Sjøveian (47) som har jobbet på kjøkkenet siden hun i 2001 var ferdig utdannet kokk for storkjøkken.
– Jeg elsker å lage mat. Som regel blir det husmannskost som de eldre er vant til og kjent med. Men jeg har prøvd både vårruller, lasagne og gresk kyllingpai og har fått masse gode tilbakemeldinger.
Sjøveian er storfornøyd med sitt nye kjøkken. Foruten en vegg som ikke hadde vært flyttet på om de bare hadde spurt henne først, så synes hun kjøkkenet er blitt perfekt.
– Jeg tror vi har verdens beste avtrekksvifte her på kjøkkenet vårt. Vi har nymotens steamkjele, hurtignedkjølingsskap, fryser og en maskin hvor vi kan vakuumere mat. Dessuten er vaskeavdelinga skilt fra kokesonen.
– Det er blitt mer usosialt å jobbe her, synes assistent Unni Nilsen (48) som har ansvaret for vasken.
– Før sto vi i samme rom og praten gikk. Nå må jeg stå her alene inne på mi avdeling og høre at de to bak veggen flirer og har det trivelig, sier Nilsen.
Oppe i stua er det igjen blitt stille. Siste gjest har gått og sjefen Ann Sissel Henriksen og nestleder Stig Mathisen tar seg en prat på slutten av dagen.
– Nå er det bare å håpe at vi får personell nok til å ta demensavdelinga aktivt i bruk. Av miljøhensyn har vi tre brukere som bor her i dag, men vi mangler to sykepleiere for å få kabalen til å gå opp, sier Henriksen.
Hun er fornøyd med at senteret nesten utelukkende har fagarbeidere, men ønsker seg flere sykepleiere.
– Vi har lyst ut stillingene flere ganger og har nesten utelukkende fått søkere fra utlandet. Søknader med google-oversettelser som: «Jeg elsker deg og ditt land og vil elske å jobbe for deg». Siden vi også skal ta imot akuttelefoner for øyeblikkelig hjelp som en del av samhandlingsreformen, er vi avhengig av å ha utdannede folk som behersker norsk godt. Enn så lenge har vi is i magen, sier Henriksen.
Hulda Magnussen (84) kommer inn i stua med rullatoren og setter seg i en av de tomme sofaene.
– Jeg skulle visst hit? spør Hulda.
Aktivitør Seija Pekkala som holder på borte ved vasken går bort med en blå klut.
– Flott at du kom. Da kan vi tørke over bordene.
Som en ungdom farer 84-åringen med kluten over bordet, løfter på staker og tørker nøye under. Før hun setter på plass og fortsetter over til neste.
– Ja visst. Dette må jo også gjøres, sier Hulda.