Velg deg et fiskevær hvis du trenger en risikosport !
Det kan man si hvis man har distanse til det hele, og ikke selv er avhengig av at fiskeværet ruller og går slik at alle får betalt regningene sine og levd hele og verdifulle liv.
For mange av kystens kvinner og menn kan denne risikosport føles slik at den ikke er tilpasset slik vi ønsker å leve.
De fleste ønsker trygghet og stabilitet, en ordnet økonomi, både for seg selv og for naboene sine. De ønsker å ha et arbeid å gå til hele året, ikke bare i sesonger.
Fiskeværene greier ikke alltid å oppfylle disse behov. Fiskeværets natur er svingninger, både med hensyn til natur og tilgang på naturressurser. Disse vil alltid være der. Det må være viktig å dempe svingningene, borte kan de aldri bli. Hensikten må være å unngå de dype daler, men kanskje det også betyr at man må gi avkall på de store høyder.

Jeg skal snakke om de spesielle utfordringene et fiskerisamfunn står overfor. Mitt fiskevær er Havøysund, og det skal handle litt om Havøysund, men og mye om resten av fiskeværene i Finnmark.

Jeg skal snakke om årsaker, solidaritet, overlevelsesstrategier, trivsel, framtidsutsikter og levende liv.

Årsaker
Svært mange fiskevær har kun ett fiskebruk. Denne en-bedriftsstrukturen gjør samfunnene ekstremt sårbar hvis noe skjer. Og det gjør det hele tiden. Valutakurser svinger, krona styrker seg og rentene kan røre seg oppover igjen.
Fiskeindustrien er utrolig konjunkturutsatt og i tillegg er Norge et høykostland. Det er små marginer og vanskelig å få det til å gå rundt. Alle konkursene vi har opplevd på Finnmarkskysten de siste årene viser dette helt tydelig. Vi har nesten ikke filetbedrifter igjen, og det er kanskje et nytt eks. på at arbeidsintensive arbeidsplasser har dårlige vilkår i høykostlandet Norge.

Solidaritet
Er vi solidariske med andre fiskevær som sliter? Solidaritet er enkelt å uttrykke verbalt hvis det ikke angår en selv, men den settes på prøve straks et fiskevær/en bedrift får drahjelp fra det offentlige (Fylkeskommunen eller Innovasjon Norge) Enkelte aktører mener at det er konkurransevridende, og det kan kanskje være det og, siden marginene er så små og det er så vanskelig å få virksomhetene til å balansere.
Allikevel må en vurdere helhetlig og samfunnsøkonomisk. Man har hensyn å ta i forhold til bosetting og det at steder rett og slett skal overleve.
Man kan stille spørsmålene: Kan man la være å hjelpe Vardø eller Hasvik når det står stille der?  Mitt svar er nei,- det offentlige må strekke ut en hjelpende hånd for markedet tar ikke hensyn til han som har investert i hus i Sørvær eller andre vær som sliter.
Men dette er en balansegang. Jeg har lyst å sette ord på en del av de følelsene som knytter seg til følt urettferdig fordeling av midler. Og jeg sier bevisst følt, for dette området er knyttet til skjønn og vurdering, og intet er så kritikkutsatt som fordeling av penger.
I februar 2004 hadde Fiskeribladet en forside som omtrent lød slik: "Båtsfjord best i subsidietråling". Fiskeribladet dokumenterte at det var fiskerimiljøet i Båtsfjord som hadde stukket av med den største delen av SND-kaka. Nå trenger ikke Båtsfjord henge med hodet for at de har vært flink å få tak i midler, heller tvert i mot. Men Innovasjon Norge i Finnmark må være uhyre bevisst på den signaleffekt de gir gjennom sine handlinger.
Å tildele penger er alltid vanskelig og det er alltid slik at noen ikke er fornøyd. Det er viktig å se fylket som helhet når man skal fordele knappe midler. Jeg sier ikke at det blir lettere av det, men kanskje mer forståelse for hvorfor det tildeles slik. Det er et dilemma å velge mellom å styrke de områdene der det er god aktivitet, kontra å hjelpe de stedene som ligger helt brakk.
Det er i hvert fall ikke tvil om at finansieringsinstitusjonene våre, både Innovasjon Norge og bankene, kan styre mye av utviklinga på kysten og et nei til finansiering kan være avgjørende for om et sted overlever eller ikke.

Overlevelsesutsikter
Det offentlige skal hjelpe steder som sliter. Allikevel må vi og skjele til de områder hvor det går rimelig godt. Jeg tror Finnmark fylke bør bli flinkere til å få ut synergier av bedrifter som klarer seg. Vi må dyrke litt mer vinnerkulturer for at vi skal klare oss. Jeg hører altfor ofte at folk sier; "stakkars oss", "møringan har tatt våres fisk", "dæm sørpå forstår oss ikke…" Det å synes synd på oss selv gir oss ingen krefter til å ta fatt på dagens dont, og i hvert fall ingen energi til å tenke fremover. Det er ikke synd på oss. Vi bor i et utrolig ressurssikt område. Vi er et folk som burde være overlykkelig for det. Men det betyr ikke at ikke vi har tøffe utfordringer og vanskelige oppgaver. Mitt poeng er bare at vi klarer ikke å løse de dersom vi gjør oss selv liten.

Mark Twain har sagt:
"Keep away from people who belittle you -
only small people do."

Vi må ikke "belittle" oss sjøl, vi må dyrke vårt egenverd, men det kan ikke gjøres på bekostning av andre.

I høst har vi opplevd utlendingenes innmars på fiskebrukene. Med et nytt EU med 10 nye land som ifølge EØS-avtale inngår i det frie og åpne arbeidsmarkedet møter vi nye utfordringer. Ulike nasjonaliteter som polakker, hviterussere, litauere o.s.v. jobber på Skjervøy, i Breivikbotn og i Havøysund for å nevne noen steder.
I september hadde vi mediafokus på det at de lokale ble permittert, mens utlendingene fikk jobbe. Så enkelt som media framstilte det, var det vel neppe, men i en bransje hvor det er store sesongsvingninger og mye permitteringer er dette en vanskelig situasjon. Vår melding til lokalt fiskebruk er at faglige rettigheter må følges og at folk må behandles likt. Hvis ikke får du fort trasige situasjoner og et fiskevær som ikke viser seg fra sin mest gjestfrie side overfor utlendingene.
Jeg tror at alle respekterer prinsippet likhet og at det kan være en god konfliktdemper. Folk må føle at de blir rettferdig behandlet.
Et annet moment som har svirret er at det har vært "sosial dumping", d.v.s. at de utenlandske arbeiderne får mindre lønn enn de lokale. Dette er ikke bekreftet, og ulik lønn for likt arbeid er en annen faktor som avler kritikk.
Jeg har snakket med flere bedriftsledere som sier at de utenlandske arbeiderne ofte er karakterisert med bedre arbeidsmoral enn de norske. Dersom dette er tilfelle ligger utfordringen hos de norske, lokale arbeiderne. Det ligger i sakens natur at en bedriftsleder vil ha best mulig folk til å utføre arbeidet, og plussmarginene i fiskeindustrien kan ligge i hvor mye fisk den enkelte arbeider klarer å produsere. Denne diskusjonen må vi også tåle å ta.

Trivsel
Trivsel er en forutsetning for framtid. Ingen vil bo en plass de ikke trives. Det betyr at det å ha det hyggelig sammen er like viktig som å holde folk i arbeid. En av mytene vi liker å dyrke er at vi i kyst-Finnmark er så gjestfri og tar så godt i mot folk. Mitt inntrykk er at det stort sett er slik. Et eks. fra mitt kommunehus nylig: Den nytilsatte jenta på økonomikontoret ble øyeblikkelig intervjuet i matpausen om hun kunne tenke seg å spille i musikkforeninga. Samfunnet inviterer nyankomne inn, til å delta og være med, til å bli inkludert.  Kultur og trivsel er lim i ethvert samfunn. I det begrepet kommer også inn det å oppføre seg rimelig ordentlig mot hverandre. Vi kan i våre lokalaviser lese ekempler på simpel bygdekrangel som er brettet ut i full offentlighet og som ikke er egnet til å rekruttere eller beholde en eneste innbygger.

Det levende liv
Det å delta i det levende liv betyr å respektere forskjeller og ha rom for det. De små samfunn er sårbare for utstøting. Vi er så få at vi trenger hver eneste en, men blir samfunnene så intolerante at folk støtes ut derfra kan det fort bli en selvforsterkende prosess. Tvangstrøya kan bli for trang, rommet for lite og livsutfoldelsen for vanskelig. Min påstand er at et fiskevær kan ikke overleve på sikt hvis det ikke er inkluderende og tolerant.

Framtidsutsikter
En av de forholdene som kan virke inn på framtidsutsiktene er opprettelsen av det nye Mattilsynet.
Opprettelse av mattilsynet har ikke gått upåaktet hen.
Lokaliseringa for Finnmarks del til Kautokeino, til tross for at over 97 % av matproduksjonen i dette fylket relaterer seg til fisk, er en av faktorene som en kan undre seg over.
Lang verre er det med utøvelsen av sin funksjon som tilsyn for matproduksjon med stikkordene:
• Tørrfisk
• Mærdefisking
• Avgift på sjøvann
• Åpningstider
• Tilsvar på kritikk

Utgangspunktet for dannelsen av Mattilsynet er samordning, effektivisering og kvalitetssikring slik at mat skal produseres av best mulige råvarer slik at kvaliteten på norsk mat skal bli best mulig.

Tørrfisk
Det er diskusjon rundt sjøltilvirking av tørrfisk og bruk av godkjent vann (ikke skylling i sjøvann). Dette er en produksjon som har foregått i tusenvis av år i Norge. Kvaliteten på produktet må være tilfredsstillende ellers vil ikke kritiske oppkjøpere kjøpe produktet. Mattilsynet må gjerne sette fokus på kvalitet, men markedet vil regulere seg selv, fordi det blir umulig å få salg på dårlig tørrfisk.

Mærdefisking
Det har foregått en diskusjon rundt levendelagring av fisk med utgangspunkt i Dyrevernloven, samt stengning av Rita West turistfiskeanlegg . Begrunnelsen fra Mattilsynet var at fisken allerede var fanget en gang og ikke hadde rømmingsmuligheter ved fisking fra mærder.
Dette noe underlige resonementet kolliderer med det faktum at det er lovlig å låssette sei i Norge, at det er lovlig å drive oppdrett av ulike fiskearter i Norge til tross for at ingen av disse i teorien har rømmingsmuligheter.

Avgift på sjøvann
Mattilsynet har også tatt til ordet for å opprette avgift på bruk av sjøvann for fiskeindustrien. All avgiftbelegging av vann knyttes til selvkost, slik at brukeren skal betale det det har kostet å anlegge vannrør, sikring av vannkvalitet etc. Dette betegnes som dekningsgrad. Når det gjelder sjøvann og sjøvannsledninger med UV-anlegg er det ved de fleste bedrifter betalt av bedriftene selv slik at det offentlige - kommunene -  ikke har hatt utgifter knyttet til disse. At et tilsyn for matproduksjon skulle ha utgifter som skulle begrunne avgiftsbelegging er helt usannsynlig. Det framkom også at dette var for å dekke Mattilsynets egne kostnader, og ikke begrunnet i kostnader knyttet til investering.

Åpningstider i Mattilsynet
Det tør også være kjent at det nye mattilsynet praktiserer like åpningstider over hele landet basert på en normalarbeidsdag. Det gjør ikke fiskerinæringa. Og når en tråler i Båtsfjord må avvises en fredag kveld fordi at mattilsynet ikke kommer på jobb før på mandag morgen, så føyer det seg inn i rekken av merkverdigheter fra dette tilsynet.
Utgangspunktet var jo å sikre best mulig kvalitet på norske matprodukter, ikke å medvirke til kvalitetsforringelse!

Tilsvar på kritikk
Mattilsynet har vært møtt med massiv kritikk etter disse mer eller mindre underlige utspill. Tilsvaret fra direktøren fra Mattilsynet inneholdt ikke noen forståelse for at kritikken var berettiget, tvert i mot med nye angrep på aktørene og næringa. Dette var kanskje det som lover minst bra for framtiden. Mattilsynet er uten tvil kommet meget skjevt ut i starten og kommet i kraftig miskreditt på kysten, men med vilje til å justere og respekt for næringas representanter så kunne ting komme på plass.
Mattilsynet, som burde være kystens beste venn, oppfattes som en fiende. Intet mindre enn tragisk, spør du meg.

Men vi har andre  skjær i framtidens sjø:
Finnmark er et kapitalfattig fylke. Vi trenger patriotisk kapital, og i mangelen av lokale investorer må bankene være det for oss. Det har vært svært vanskelig for aktørene i fiskerinæringa å få finansiert noe som helst. Egenkapitalkravene starter i hvert fall på 30 % og da sier det seg selv at det er vanskelig å komme i gang.
Med et slikt utgangspunkt er det svært vanskelig å få ungdom rekruttert inn i næringa. På en aldri så liten uformell spørreundersøkelse blant folk som stort sett kom fra næringa på hva som var det viktigste for at et fiskevær skulle klare seg, var det nokså samstemt enighet om initialene RIK;
• R for rekruttering
• I for inntjeningsevne
• K for kvoter

Selv for et fiskevær som Havøysund som går relativt godt, går det flere kvoter ut, enn det kommer inn. Dette er svært alarmerende !

Jeg tror at vi vil få samme bilde dersom vi hadde tatt en sjekk kysten rundt.
Det kvoteregimet som er innført er basert på den sterkestes rett. Det vil over tid bli slik at enkelte fiskevær/fiskerkommuner tappes for kvoterettigheter, mens andre styrker seg. Det er ikke engang sikkert at noen kommuner i Finnmark kan komme styrket ut.
Et svar på dette kan være et statlig rekrutteringsfond spisset mot ungdom. Det som blir det vanskeligste å få sentrale politikere til å være med på slik anvendelse av midler.
Virkelighetsoppfatningen mellom urbane og mer perifere strøk synes å bli mer og mer sprikende. Det er dårlig klima for det gamle slagord; By og land, hand i hand.
Det at verden er blitt slik at et papir du har fått gratis fra staten (les kvoterettigheter) kan selges videre og gi store summer til den som har vært så heldig å få en gratis rettighet, er intet mindre enn tragisk.
Man kan gjerne bli gammelkommunistisk i tankegangen og ønske endringer, men runddansen er startet og skulle man prøve å gjøre noen grep for å stoppe dette, så vil noen uskyldige bli rammet.

I forrige uke kom meldingen om at det største rederiet i Havøysund har endret forretningsadresse fra Måsøy til Austevoll. Det betyr at båtene også flagger ut og gjør finnmarksstatistikken ytterligere negativ, mens Hordalands statistikk får et pluss.
Dette gjelder min bror, og jeg skal derfor ikke kommentere hvor vanskelig jeg synes denne saken er, bare påpeke noen åpenbare forunderligheter:
Det er ikke lov å selge båter over fylkets/regionens grenser. For den nordnorske ringnotflåten betyr det at markedet for kjøp og salg er minimalt.
Derimot kan en med å melde flytting over de samme grenser, ta med seg alle kvoter, uten distriktsmessige bindinger.
"Fiskeripolitikk med finnmarksvri" har andre utfordringer enn å bare få flere kvoter til fylket, nemlig med å beholde de her også.

Ordningen med kondemnering kan også slå dårlig ut for samfunnet, mens det kan oppleves som en positiv ordning for den som har fått tilsagn om kondemnering. Hensynet til den private pengebok er ikke alltid det beste for samfunnene. Skattefritt kan en fisker få ca 60.000 pr. lengemeter båt. Det betyr at det kan være attraktivt å kondemnere, men resultatet er at kvoter inndras og samfunnet tappes.

Fritt krabbefiske øst for 26.graden  trenger heller ikke å bli noen velsignelse for de områdene som ligger nærmest, som Måsøy. Trykket på de ordinære fiskefeltene øker, uten at man har de fordelene som det kommersielle fisket har.

Oppdrett/havbruk skulle bli en del av den marine næringa som skulle bære nasjonen Norge på skuldrene etter oljealderen. Det var en god oppbygging i Finnmark, med god, geografisk spredning av konsesjonene i Vest-Finnmark. I øst var ikke denne utviklinga kommet i gang. Kommunene la til rette for oppdrett i sine arealplaner, konsesjoner ble gitt til selskaper med lokaliteter plassert i de enkelte kommunene.
Først innførte myndighetene konsesjonsbetaling som var så grådig at det effektivt stoppet all etablering i Finnmark. Det har ikke vært startet opp en betalt konsesjon i fylket, og kommer neppe til å gjøre det heller.
Svein Ludvigsen fullførte rasering med et enkelt brev hvor han tillot flytting av konsesjoner innad i regionen.
Det betyr at de 4 konsesjonene som var tildelt Måsøy nå ligger i Altafjorden.  Måsøy vil neppe være den eneste kommunen som opplever dette. Jeg har tidligere oppfordret Finnmark fylkeskommune til å lage et kart over før- og nåsituasjonen på konsesjonssiden. Det vil vise situasjonen tydelig nok.
Da Måsøy Arbeiderparti tok dette opp i et brev med fiskeriministeren, svarte han bl.a;
"Oppdretterne er gjennom forskriften gitt spillerom for å tilpasse seg de krav til lønnsom drift som konkurransesituasjonen krever. Denne tilpasningsprosessen vil nødvendigvis innebære lokaliseringsendringer. For øvrig bemerkes at også Altafjorden er en del av distrikts-Norge."
Vi har aldri benektet at Alta også er en del av distrikts-Norge, men fiskeriminister Ludvigsen har tatt fra oss våre 4 konsesjoner, som var tildelt da de var gratis, og dersom de noensinne skal komme tilbake må det betales mange millioner kroner for dem.
Er det realistisk at vi noen gang får oppdrett igjen i Måsøy ? Høyst usannsynlig. Ansvaret hviler ene og alene på fiskeriminister Ludvigsen. Denne Høyrepolitikken  har allerede fått alvorlige konsekvenser for oss, men Måsøy kommer til å dele skjebne med flere kyst-kommuner i så måte.

Et annet termometer på fiskeværets levedyktighet er om kvinnene blir. De fleste fiskevær sliter med å skaffe attraktive kvinnelige arbeidsplasser. Jeg har ikke noe svar på det, men jeg er overbevist om at dette blir viktigere og viktigere. Når den demografiske utviklinga blir slik at det er 84 -85 kvinner pr. 100 menn må nok vi politikere ofre kjønnsdimensjonen også noen tanker.
Jeg i hvert fall kan si som kvinnelig politiker med basis i et fiskevær, er at jeg tror at fiskeværet, til tross for sin patriarkalskhet, er et svært likestilt samfunn. Jeg behandles ikke med silkehansker fordi jeg er kvinne, den eventuelle kjeft knytter seg til uenighet om standpunkt. Sånn sett tror jeg at disse samfunnene har både plass og rom for ulike livsutfoldelse.

Avgiftbelegginga av fiskeflåten
Fiskeflåten er lagt under et enormt avgiftssystem. Det trengs opprydding i dette. Jeg synes at det er et område hvor Finnmark fylkeskommune kunne engasjere seg. Avgiftsbelegginga rammer de minste båtene i størst grad, for de betaler mer i forhold til inntjening enn de store.
Eks på avgifter for fiskeflåten er:

Fiskere og forskere
Fiskere og forskere er et evig tema for debatt. Det vet jeg ganske mye om som er vokst opp med en fiskerfar med 3 brødre, 1 fisker og 2 forskere. 2-2, tenk dere det utgangspunktet for forbrødrende diskusjoner.
Du kan knapt åpne en fiskeriavis før du ser at fiskerne kjefter på forskerne og trekker deres kompetanse i tvil. Det er mulig at det virker indremedisinsk på kaia når en er frustrert over lave kvoter, men det virker i hvert fall ikke utviklende på næringa. Fiskerinæringa må ha en basis i vitenskapelig kunnskap basert på fakta og faktagrunnlag. Fiskerne må forsone seg med forskerne og se på de som sine hjelpere. De er ikke motstandere, de har en annen rolle enn fiskerne, de er blant annet myndighetenes redskap i forhold til bestandsforskning og bestandsestimering.

Kompetanse
Vi trenger kompetanse i fiskerinæringa. Kanskje både næringa og kommunene i større grad skulle bruke fiskerikandidatene til å forske på tema relatert til den enkelte kommune. I egen kommune kunne jeg tenke meg et tema knyttet til å se på sårbarheten til et fiskerisamfunn hvor du har en ensidig flåte kontra et samfunn med en mer variert flåtesammensetning. Nå må det sies at jeg ikke har tatt dette opp med fiskerihøyskolen, så som representant for en av kystkommunene så har ikke jeg vært flink nok til å tenke på dette området og utnytte mulighetene. Kanskje vi i større grad skulle sette ut oppdrag på tema vi ønsker mer belyst og få mer innsikt på, og samtidig formidle til studentene at våre kommuner er tilgjengelig som forskningsarenaer.

Finnmark fylkeskommune jobber i disse dager med et opplegg hvor elever i Måsøy, Gamvik, Lebesby og Hasvik kan få et videregående tilbud på hjemplassen i nært samarbeid med næringslivet. Dette er et kjempeflott tiltak som fylkeskommunen fortjener all mulig honnør for. Det er viktig å tenke i et 4 års perspektiv slik at dette opplegget ikke bare blir en gimmick for 1 år.

Kommunikasjoner/infrastruktur
Fiskeværet er avhengig av sine omgivelser og å ha kommunikasjoner med resten av verden.
Fisken går ut til Europa, Asia og  Amerika. Den kommer ikke dit av seg sjøl. Den må fraktes, enten med trailer, båt eller fly. Det betyr at veien våre må være helårsveier, havnene våre må være mudret, flyplassene våre intakte og hurtigruta må opprettholde sine anløpssteder.
All denne infrastukturen er et nasjonalt ansvar. Den er satt under kraftig press gjennom en filialisering/outsourcing av oppgaver til Avinor, Mesta og Kystverket produksjon. Det er blitt som Telenor, - skal du ta opp noe så kobler de deg videre til utmattelsen tar deg og du ikke orker mer.
Våre vesener kan, hvis man ikke er svært våken, gå gjennom en gedigen ansvarsfraskrivelse. Limet i denne sammenheng er Nasjonal transportplan. Den er plassert som et forhåpentligvis egnet redskap til å styre infrastrukturbygging i et nasjonalt perspektiv. Undermineringa i dette er stadig knappere midler til samferdsels-/infrastrukturtiltak.
Havøysundvegen (vedtatt for årevis siden) vil med denne bevilgningstakten bli startet opp i 2011 og avsluttet i 2025. Et lystelig perspektiv spør du meg, som ikke akkurat er egnet til å skape optimisme og framtidstro. Sjøl vil jeg være 70 år, og helårsvegutløsning i et slikt tidsperspektiv tærer litt på tålmodigheta.

I dette tidsperspektivet kan vi jo trøste oss med at vi har hurtigruta. Men det ikke alltid føltes så trygt at vi har den. Spesielt når samferdselsminister Skogsholm sendte ut på høring muligheten for å dele opp sterkningen i 2. Sånn ble det heldigvis ikke, men at sentrale politikere tenker på en slik mulighet lover ikke godt. En oppdeling i 2 betyr at konseptet hurtigruta ( som jo er verdens vakreste sjøreise) er ødelagt, og at nord for Tromsø er det som rammes mest.
Men til tross for noen skudd for baugen så må vi ha

Framtidstro og framtidshåp
Det viktigste for Havøysund, Sørvær, Kjøllefjord, Mehamn og alle de andre værrene langs finnmarkskysten er å ha tro på framtida. Uten tro, planer for framtida, tanker om hvordan ting kan bli bedre vil samfunnene forvitre, stagnere og kanskje gå tilbake.
Videre tror jeg at kun de steder som evner å samarbeide innad har en sjanse til å greie seg. Med samarbeid mener jeg evne til å heve seg over intern uenighet og kunne arbeide sammen for et felles mål som vi styrke det enkelte sted, ikke bygge ned.
Men den viktigste faktor som må være tilstede for at fiskeværene skal overleve er at vi som er innbyggere i våre ulike vær fastholder vår kjærlighet til eget sted. Uten innbyggernes kjærlighet, omsorg og inderlige ønske om at akkurat her, på denne flekken av Finnmarkskysten, vil jeg leve mitt liv. Fiskeværene trenger sine innbyggere, men som en
Sluttappell kan man konkludere med at flere er gjensidig avhengig av hverandre:

Mor Norge - fiskeværene trenger deg!
Men vær du sikker, du trenger fiskeværene også. Uten fiskeværene er du ikke et fullverdig land som utnytter sitt økonomiske potensiale, uten fiskeværene er du ikke et Moderland!